Jeg kan fortelle at formen ikke har vært helt som den skulle, med magevondt som har den æren av å gå under det faglige navnet "Gastritt" eller om du vil, en god gammeldags magekatarr, vondt er det okke som! :(
Og det er under en slik runde som nå, hvor kroppen min ikke lystrer meg at tankene får tid til å svirre. Jeg oppdager nemmlig at det er noe i ordtaket "gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør!" Hva jeg mener...?
Jo, i min jobb så treffer jeg mange forskjellige menesker, og jeg lytter og jeg snakker, og noen ganger hender det at jeg også blir spurt til råds, og jeg prøver jo å svare så godt jeg kan ut fra hvor jeg står i min egen hverdag. Og det er noen temaer som går igjen, spesiellt ett, og det er det å være snill mot seg selv!
En av dagene i forrige uke så var jeg så dårlig så jeg måtte avlyse avtalene resten av dagen og gå hjem, der og da var det ikke sjangs å gjennomføre noen behandlig uten å stå dobbelt.
Nå er det slik med magekatarren at den kommer i perioder, og selvfølgelig etter en stund så går det over, litt rusten er jeg, men dog. Og det jeg tar meg selv i å tenke er at jeg kanskje var litt pinglete, og at jeg kanskje kunne klart det og vært på jobb allikevel!
Altså, jeg er veldig sjelden syk, og enda sjeldnere hjemme fra jobben, men å sitte å tenke at " jeg burde ha klart det..." Ærligtalt!
Og det jeg igjen tenker videre på er, hvorfor er vi så strenge mot oss selv? Er vi redde for å ikke bli likt, ikke bli elsket eller sett som den vi virkelig er?
Og jeg skal være den første til å innrømme at det å fortelle at, "nei, jeg har det ikke så bra om dagen" når noen spør, det er ikke alltid så lett. For jeg vil jo ikke plage andre med mitt...
Jeg tar meg i det når jeg leser diverse kommentarer på Facebook, der står det alt om treningsglede og treningsmengde, baking med barna, fredagskveld med deilig mat som en kjærlig ektemann har disket opp med, turer i skog og mark, ferieturer, vennetreff osv. Og alt virker så utrolig perfekt!!
Hvor er stresset, maset, trøttheten som kommer snikende og som får oss til å trekke dyna godt rundt en selv å si noe sånn som "ikke i kveld elskling", grinete unger, bekymringer eller bare den følelsen om at nok er nok!?? Er det det at vi deler alt....bare ikke "skittentøyvasken" vår?
Hva skjer hvis en våger å innrømme at det hender at det er litt tungt innimellom, kanskje det er flere som hadde våget å lette litt på sløret?
Derfor er det med stor glede og iver jeg morer meg over Torsdagkveld fra Nydalen som har en sketsj som tar dette fenomenet på kornet. Her er det fleipet med akkurat "litt rødt i glasset, koooz, hjerte og verdens herligste! Er det noen der ute som føler seg truffet.....
Hvorfor er vi så redde for å dele med oss av det som er vondt eller litt ubehagelig? Å vise våre svakheter, er det i redsel av å ikke være bra nok, å ikke bli likt av alle andre? Er fasaden så viktig å vedlikeholde?
Det er jo ikke det at vi skal vite eller dele alt, for det er jo bra å ha litt grenser også, men må vi ha alt dette "vakre, perfekte, fantastiske"?
Kanskje alt rett og slett handler om å overleve i en riv ruskende gal verden hvor følelser og empati har kokt ned til å trykke "Liker", og at vi trenger disse glansbildene av cupcakes og interiørdekorasjoner?
Så jeg skal innrømme det, jeg gråter mine salte tårer når jeg føler meg utilstrekkelig, jeg er ikke alltid så himmla blid, jeg tenker stygge, negative tanker og jeg synes både min kjære mann og andre kan dra dit pepper'n gror innimellom!
Så der har dere meg, med alt mitt og kanskje mere til innimellom, er det noen flere der ute?
Jeg ønsker dere alle en fin uke hvor alle kan se sine små, men verdifulle øyeblikk som er så viktig for at hverdagen skal bli akkurat slik vi trenger dem, ja så vi kan fortsette med å overleve!
Å leve er ett livsprosjekt, hvor vi strever etter å leve litt mere langsomt!
Klem <3
