Det jeg egentlig har gått og tenkt på om dagen som jeg ville skrive om, det var det fysiske forfallet som sniker seg på etter fylte 25 år, men det er jo et pågående, dog stillegående tema, så det får jeg komme tilbake til. Det jeg skal mene om i dag, det er sinnekontroll, eller fravær av sinnekontroll. Ikke fravær av selve sinne, for det er der i aller høyeste grad...hrmf
Ok, de fleste av dere som kjenner meg eller kanskje bare vet hvem jeg er, har et inntrykk av at jeg er en blid og fornøyd skapning, de som kjenner meg godt, vet at det kan gå ei kule varmt, og noen ganger for egentlig uvesentlige små hverdagsting, som f.eks. innlogging på nettbanken. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er bestevenn med Bill Gates og derfor heller ikke i besittelse av nerdete datakunnskaper, helt i førsten i min datakarriere lette jeg lenge etter knappen "enter" og det å lukke vinduene....(ja de var jo allerede igjen, det er jo kaldt ute) var et begrep som jeg lærte etter hvert. Touch-metoden var så absolutt fraværende, så jeg hadde min egen metode "lett, finn og trykk", men jeg har sakte men sikkert lært at det pitte lille krysset oppe i høyre hjørne er "vinduet", bokstavene har sine faste plasser på tastaturet og "enter" er den største knappen (etter mellomromtasten). Joda, jeg får det til.
Det er når det skjer ting som jeg ikke forstår eller kan kontrollere at jeg får en slags rullegardin, jeg reagerer med barnslig, furtent sinne hvor jeg synes alt er urettferdig, jeg blir sint og nesten aggresiv, noen ganger blir ordbruken ufin og stygge fantasier tar plass i hodet mitt! Allerede som lite barn har jeg vært sint, jeg har blitt fortalt at før jeg kunne gå så gikk det utover min panne og den nederste kjøkkenskuffen, jeg rett og slett skallet til det jeg rakk opp til. Så allerede da måtte jeg få utløp for min frustrasjon. Husker dere før alle hadde data, DVD og surround i stua? Da leide vi "moviebox", videofilmer som vi måtte stramme båndet på og Nintendo. Jeg lånte også Nintendo....og jeg ble sint når jeg ikke fikk det til, når jeg hadde brukt opp det siste livet til Mario for n'te gang og jeg måtte starte helt på nytt..igjen. Da var da sinne kom, det bare veltet seg i magen, jeg så rett og slett rødt og var da fantasien kom.
Jeg fikk destruktive tanker om hvordan jeg kunne rive i stykker ledningen, åpne joysticken, stikke noe skarpt inn og sprette ut de røde, grønne og gule knappene eller rett og slett bare kaste dritten ut av vinduet... men jeg gjorde jo ikke det, man behersker seg! Jeg ville jo ikke gå ned til Videoverden og si at jeg har ødelagt hele spillet!
Som dere ser, er det mye frustrasjon. Som oftest er jeg jo blid og fornøyd, men det er når jeg ikke får til saker og ting som jeg vil, og helst med en gang det blir litt gæærnt. Tålmodigheten lenge leve! Og det var jo dette som skjedde i dag, før frokost og med lavt blodsukker.
Jeg har fått med meg at Java ikke har mange "likes" i den siste tiden, og det er vel av den enkle grunn at vi har fått beskjed i tide og utide at "Last ned nyeste verson av Java", og selv om jeg ikke er selveste IT-nerden så har jeg en liten mistanke om at det egentlig ikke skulle være nødvendig å gjøre det hver gang en skal inn på nettbanken. ( jeg har en liten teori, kanskje en slags konspirasjonsteori, men jeg tror bankene sakte og sikkert vil tvinge oss til å bruke mobilene våre som kodebrikker, og det har jeg ingen planer om siden Telenor og Netcom ikke fungerer med nettbanken min, hah!) Jaja, så laster jeg ned nyeste verson, men i dag vil ikke det fungere heller! Og jeg blir sint og nebbete og jeg føler at håret stritter på hodet mitt. Jeg får høyere puls, pusten min blir raskere og kortere og jeg er ganske sikker på at pupillene mine trekker seg sammen, det sympatiske nervesystemet jobber og kroppen min gjør seg klar for kamp! Jeg er glad nå for at jeg ikke fikk åpnet chatten med en av kundeoperatørene til nettbanken...... Tankene om å bytte bank, sende klagemail, brevbombe til den det måtte gjelde og å organisere en massemønstring til "Måtte java brenne i helvete" tok plass i hodet mitt mens kjevemusklene klemte til. Jeg kan takke min kjære mann for at stormen døde ut og kjevetrykket løsnet. Akkurat i det idéne mine begynnte å bli kreative og snedig ondskapsfulle gjør Jan Egil som hundeviskeren Cesar Millan. Når Cesar sier sjjjj og hunden kommer ut av stress-transen sin sier Jan Egil til meg "vi tar oss litt frokost nå Tracey, også kan vi se på det etterpå" Og dermed kom jeg, dog motvillig over på andre tanker!
Blodsukkeret har kommet seg opp på stabilt nivå, og søndagsfreden har senket seg i Oskleven, ingen ting her kan minne om at en liten tornado har rast forbi, hamringen på tastaturet har nådd en rolig og behersket rytme, fyr i peisen, oppvaskmaskinene surkler fornøyd og vi er igjen i stressfri sone! :-) Ja så hva er det da som gjør det så vondt? Nei ikke vet jeg, men jeg har i allefall ikke tenkt å betale noe på nettbanken i dag! Jeg er igjen blid og fornøyd over at jeg har fått mulighetern til å dele noen tanker med dere. Som en siste lille gest vil jeg også dele denne her med dere!
Haha, jeg tenker jeg fikk vekket dere opp nå ja! Det er enkelte ord som på en måte synes litt mer enn andre, og ræv er vel en av dem, med mindre vi snakker om rødrev med nordlandsdialekt....
I den siste tiden har jeg grublet litt mer enn vanlig, og jeg ser meg selv gå rundt og rundt slik som Skrue Mc Duck gjør så det blir spor i gulvteppet. Jeg tror jeg er flink til å oppmuntre andre rundt meg til å ta vare på seg selv, lytte til hjertet eller kanskje ens egen fornuft, og ikke til hva alle andre har å si. For det er mange meninger der ute, og vi lar oss påvirke om vi vil eller ikke. På noen av yogatimene jeg har på Spenst, under avspeningen vi har de siste minuttene av treningen, så sier jeg at hver og en skal kjenne på at en selv er bra nok, og at pusten skal få ta plass i hele kroppen. Og jeg håper at når jeg minner hver enkelt på det å væt er bra nok, så synker det inn, litt etter litt. Men hva med meg selv...? Og det er her den ræva kommer inn, jeg tipser og råder andre til å ta vare på seg selv, være bra nok, puste osv. Men hva gjør jeg selv da!? Jeg lar meg vippe av pinnen, jeg klarer ikke å være her og nå. Og synes jeg selv at jeg er bra nok, nei det gjør jeg ikke! Hvordan kan jeg da si at andre skal kjenne på det da? Jo, for jeg har begynnt å si det til meg selv! Akkurat på samme måte som jeg sier at jeg ikke er mørkeredd når jeg er hjemme alene, så sier jeg til meg selv at jeg er bra nok, akkurat som jeg er - her og nå! :-) Jeg har allerede gjort det i dag, sett meg i speilet og sagt det....Jeg er bra nok!
Hmmm, kanskje denne lille tiraden kommer av at jeg kjenner på akkurat denne dagen..? Ok, dette blir ett lite sidespor dere, men... Jeg er ikke mor, og mammaen min er ikke her lenger sammen med meg. Er det på grunn av dette jeg kjenner litt mer på det? Eller har det blitt mer og mer press på morsdag, valentines day og farsdag, nesten til det lett irriterende? Butikkene bugner over av buketter, undertøy, parfyme og en masse andre tilbud til mor.... Jeg kjøper mine egne blomster hver fredag så det er ikke det, men jeg ser på facebook at vi har begynnt å gratulere ikke bare vår egen mor, men alle andre mødre der ute! Snart er det Valentines day og butikkene blir fyllt opp av kort, bamser, blomster og alt mulig annet, og etter det er det far sin tur. Pysjamasbukser, slips, underbukser og sokker, eller kanskje noe "handy" fra Biltema! Hmm..etterhvert som jeg skriver her så blir jeg klar over at dette kan oppfattes som en aldri så liten bombe. En fastelavensbombe! Ja for midt oppe i alt dette morsdag-styret er det jo fastelaven!!
Siden jeg selv har kuttet ut det meste av hvetemel i kosten min blir det dårlig med fastelavensboller, men en liten kremklatt med bær på kan jeg vel alltids unne meg, enda jeg hverken har bursdag eller er mor, men rett og slett bare fordi jeg er meg.....og jeg er bra nok!!! God søndag til dere alle sammen der ute! Klem <3
Har ikke blogget siden i fjor, og når jeg sier i fjor så høres det brått litt ut som lenge siden. Men vi er jo ikke halvveis i januar enda en gang! Nytt år, blanke ark, nye muligheter.... Jeg må innrømme at jeg blir en smule sentimental... eller ikke sentimental heller, for da ser jeg for meg litt sånn trist og sippete, og det er ikke det jeg er. Men for meg er overgangen til det nye året til litt ettertanke.. 365.... 365 kr. er ikke mye, 365 netter eller 365 dager er litt mere, (jeg leste ett sted at Egypt hadde 350 SOLDAGER i året), og det er mye, vi husker vel alle sommeren som var? 365 nye og ubrukte dager! Som jeg sa, når ett nytt år står for tur så blir jeg litt tankefull, jeg liker å gjøre opp litt status på en måte Samtidig så er jeg spent på hva det nye året vil bringe. Hvilke opplevelser, erfaringer og nye mennesker kommer jeg til å møte? Vil noen av de nye menneskene bli venner, vil de komme min vei for at vi skal lære noe av hverandre? Noen ganger så er det som om tiden flyr, og andre ganger er det som om tiden enten har stoppet opp eller at den går utrolig sakte. Hvis man gleder seg til noe, ja da sniker tiden seg sakte avgårde, og hvis man gruer for noe, ja da plutselig så er tiden inne!!! Rart det der... Når man har mistet noen blir tiden brått litt mer uklar. Det føles ut som om det ikke er lenge siden, men så har tiden gått så utrolig fort allikevel...men det kan jeg si noe om en annen gang... Året som gikk var begivenhetsrikt for meg, jeg tok lappen, jeg ble ferdig rosenterapeut og jeg trives godt med å jobbe alene. Jeg har gjort valg og tatt avgjørelser som jeg trives veldig godt med. Derfor så gleder jeg meg til å ta fatt på 2013, hva vil komme, hvem vil jeg treffe, hvor skal jeg? Jeg har allerede satt ut noen planer, jeg skal på konsert og jeg skal på ferie. :-) Jeg skal ikke på noe kurs eller skole på en stund...tror jeg. Nei det er mye jeg vil, men jeg øver meg på å være litt her og nå som jeg har skrevet om tidligere. Jeg ønsker dere alle ett nytt, spennende og begivenhetsrikt år med alt godt en kan ønske seg! Klem <3
