Bobler i kullsyre, bobler i bobleplast (som er irriterende artig å kneppe på) Bobler i Stratos, såpebobler, blåe spartabobler, eller bobler i magen.
Jeg liker både bobler i Stratos og jeg liker såpebobler, men aller best er boblene jeg kjenner i magen når jeg tenker på at det er under 2 mnd. igjen til jul!
De siste årene har jeg blitt mer og mer "julete".
Jeg tror kanskje det har litt med at mens jeg var yngre så var jul liksom bare jul, og ferdig med det. Vi feiret jul, og vi kosa oss masse, men på vei til julaften var det også mye annet også..
Nå som jeg er voksen og jeg er så heldig at jeg har min egen lille famile kan jeg på en måte skape min egen jul, og jeg holder fremdels på å skape min jul med våre tradisjoner, og jeg elsker det!!
Hvis jeg får lov til å fortelle om hvor mye jeg gleder meg til jul og hva jeg gleder meg til, ja da kjenner jeg at det bobler i magen, og jeg får faktisk litt puls, det er helt sant! :)
Jeg gleder meg til 1. advent, da er det fram med adventstaker, røde julegardiner, ikke bare på kjøkkenet, vi har da røde gardiner i stua også! :)
Nisser og spetakkel skal fram, ikke alle nissene på en gang, for jeg liker å porsjonere de litt, da varer det lenger. Og i år skal grana inn og ferdigpyntes før lillejulaften!
Før så hadde jeg "stilig" juletre med rødt og gull. Nå er det ekte donald-tre. Vi lesser på det vi har, alt fra kuler til glitter, bjeller og "englehår". Og selvfølgelig pynten som Christopher laget når han var liten, riktignok ingen dorull-nisser, men vi har korknisser med bomullskjegg på "halv tolv" og noen andre nissevarianter. :)
I år skal jeg lage julematen. Vi har vært veldig heldige og fått ferdig mat hos beste-svigerforeldrene mine, men nå har ikke svigermor stort kjøkken lenger, svigers har flytta til byen og fått seg en leilighet og siden vi har stort kjøkken og oppvaskmaskin så blir det julaften i oskleiva. Og det føles veldig godt å få lov til å gi litt tilbake.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt stressa, jeg skal jo lage masse mat og alt skal være ferdig på en gang, men jeg tror nok det blir bra, jeg fikser dette!
Eller så har jeg lært at julen for meg er adventstiden, også er det grand finale på julaften! Ett år var vi på ferie i Thailand og vi kom hjem på selveste julaften. Jeg hadde gjort alt klart med nisser, staker, røde gardiner og vi kom hjem til ribbe, riskrem og rød saus, men julestemningen var ikke der!!
Da lærte jeg at julen starter 1. advent og jeg skulle ønske at den varte helt til påske, for hvert år blir det ett stort magaplask i januar, skikkelig nedtur. Når lysestakene ryddes bort og det blir mørkt i vinduet, de fine røde gardinene byttes ut med de vanlige og treet er kastet ut, ja da er det stusselig!
Men la oss ikke ta sorgene på forskudd, jula har jo ikke startet enda, nå skal vi bare glede oss!
God helg til dere alle sammen.
Klem <3
Ja, det er noe med tiden som fasinerer meg.... Kan man si at tiden er tidløs???
Noen ganger går tiden så alt for fort, og andre ganger sniker den seg så forsiktig fram, så sakte så sakte..
Tiden går noen ganger veldig fort hvis det er noe som en gruer seg til og som en helst vil utsette , også går det sakte når man ser fram til noe som en gleder seg til.
Tiden går fort i godt selskap sier vi, hvor fort går tiden i dårlig selskap da? Og hva er dårlig selskap?
Jeg kom til å tenke på det å skynde seg sakte når jeg hørte Anders Jektvik, en av deltagerne på Norske talenter i kveld. Han hadde en utrolig fin tekst, og en stemme som var myk og samtidig litt sår, den var som fløyel som svøpte meg inn i disse tankene om.... ja akkurat tiden og det å bare være.
Han sang om det å skynde seg sakte.
Noen haster avgårde for de er så redde for å gå glipp av det som skjer, men hva om det går så fort i svingene at man går glipp av alt som er rundt oss!?
Jeg kjenner mennesker som skynder seg, og de stresser for å rekke med det ene og det andre, de sier sjelden nei i redsel for å gå glipp av noe, men kanskje det er slik at de som skynder seg for raskt ikke rekker å nyte, de rekker ikke å la inntrykkene synke helt inn? De går jo glipp av øyeblikket!
Så jeg tenker at ved å skru ned tempoet ett par hakk så rekker vi å la følelsen synke inn, vi rekker å kjenne på det gode og søte og vi klarer å nyte det, og vi rekker også å kjenne på det vonde og det såre.
I det vi lar oss selv kjenne på det som er mindre godt så gir vi oss selv sjansen til å føle på smerten, sorgen, sinne eller kanskje frustrasjonen og vi kan gjøre oss ferdige med det der og da...
Kjenn på hva det gjør i kroppen, er det godt eller er det vondt. Er vi glade eller blir vi triste?
Jeg tror og mener at i hverdagen vår, så strever vi etter å henge med så godt vi kan, vi lengter etter å være flinke, være snille og gjøre andre rundt oss til lags. Selvfølgelig gjør vi alt dette også fordi vi bryr oss om hverandre, men jeg tror at hvis først en kaster inn håndkleet og forteller at nå er det nok, så kommer det flere etter. Og vi kan alle innrømme at, "jo det er slitsomt" Det er slitsomt å bare være ett menneske.
Dette var i utgangspungtet ikke ment som ett innlegg for Rosenmetoden, men jeg ser at etterhvert som jeg skriver om tiden og hva den gjør med mange av oss, så ser jeg at Rosenmetoden kan være ett godt verktøy for å lande i seg selv og ta tiden tilbake..
Det gjør godt å kjenne på følelsen av å synke inn, plukke fram minner som kropp og sjel har gjemt på det dypeste, for å ta det fram, for så å se på det og sortere. Noe legger vi i skuffen hvor det står "kjekt å ha" og andre opplevelser legges inn i "opplevd og ferdig- gå videre".
Vi har alle en fantastisk skattekiste i vårt innerste hvor vi oppbevarer det fineste og reneste vi har i oss, der har vi lagt gleden, og vi har sorgen, side om side.
Tenk så mye vi opplever på vår vei, opplevelser og erfaringer som former oss til den vi er i dag og den vi blir i morgen. Mange følelser har det kanskje ikke vært rom for å kjenne på, nettop fordi vi har vært travle med å "ikke gå glipp av noe"
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen mester i det å skynde seg sakte, men jeg prøver. Jeg prøver litt hver dag, to skritt fram og ett tilbake.
Kanskje det handler om å finne nøkklen. Nøkkelen til frihet, friheten i hverdagen, fri fra tidens lenker som holder oss igjen! Mmm, hvem holder hvem..? Holder vi tiden eller er det tiden som holder oss...
Jeg vet bare at veien blir til mens man går....
Ønsker alle en deilig helg, hvor vi er frie til å fylle dagene med akkurat det vi trenger, her og nå...
Klem <3
Her er linken til sangen som fikk meg til å fundere litt..
Lytt og funder litt dere også!
http://www.youtube.com/watch?v=64N-VEADPms
Frihet, hva vil det si?
Det kan være så mye, det kan være en frihet med litt alvor bak, som f. eks. frihet til å velge utdannelse, velge livsledsager, velge hvor vi vil bo, eller velge hva og når vi skal spise.
Eller så kan det være frihet av det litt mere enklere slaget som det å sette seg i bilen og dra hvor du vil, når du vil.
Ja, som dere skjønner er jeg fremdeles litt overveldet over den nye friheten min! Den bilen som står ute i gården, den kan jeg bruke, og det har jeg ikke helt vendt meg til enda. Det tar litt tid skjønner dere, jeg har jo alltid planlagt hva jeg skal, vil og må i forhold til når Jan Egil jobber og er hjemme.
I forbindelse med bilkjøringen min har jeg innsett hvor dårlig det faktisk står til med sangstemmen min.... Den er alt annet enn ren og klar for å si det slik.
Jeg har faktisk vært inne på tanken å ta sangtimer, helt sant. Jeg har alltid tenkt at de som synger så fint at andre faktisk synes det er behagelig å høre på dem, er veldig heldige, og jeg er ikke så heldig akurat. Jaja, nok om min manglene sangstemme.
I dag ble det endringer i planene mine og jeg hadde brått mye tid. Det var fantastisk, strålende solskinn ute og de av dere som har vært hjemme de siste dagene og ikke i en eller annen "sydenverden" har selvfølgelig fått med dere antall liter regn som har kommet de siste dagene og nettene. Når sola endelig titter fram og viser seg fra sin flotteste side, ja da blir vi kke inne for å være husmor liksom. Danse med støvsuger'n kan vi gjøre en annen dag!
Jeg skifta og tok bilen!! Jeg tok bilen og kjørte opp i Erte og løp den løypa som etterhvert har blitt den vanlige løypa... (jada, jeg har begynnt å like det å jogge!)
Og selv om det var sølete så var det utrolig deilig. Både sola og den friske lufta, men det at jeg kunne dra opp alene, uten å sitte på med noen, dra avgårde når jeg vil, DET ER DEILIG DET!!
At jeg antagelig høres når jeg "æljer" gjennom skaugen er en helt annen sak, og det er antageligvis derfor jeg ikke har sett noe til disse villsvina som visstnok skal være oppe i marka, men bare vent til kondisen er på topp, da vil jeg liste meg innpå både villsvin og elg, lett på tå som en Gaselle eller noe. Til nå har jeg vært så heldig å se en orm av ukjent opprinnelse, Snipp og Snapp og ett rådyr, og det er ikke hverdagskost for ett asfaltbarn som meg!
I morgen bærer det av gårde til Drøbak, da jeg skal konsentrere meg om kjøringen og ikke synge så mye siden jeg skal ha med meg en passasjer, ørene til Marit skal spares, noe hun sikkert er glad for.
Ønsker dere alle en fin-fin helg, syng med den stemmen dere har og grip dagen!
Klem <3
