Skynde seg sakte

Ja, det er noe med tiden som fasinerer meg.... Kan man si at tiden er tidløs???
Noen ganger går tiden så alt for fort, og andre ganger sniker den seg så forsiktig fram, så sakte så sakte..
Tiden går noen ganger veldig fort hvis det er noe som en gruer seg til og som en helst vil utsette , også går det sakte når man ser fram til noe som en gleder seg til.
Tiden går fort i godt selskap sier vi, hvor fort går tiden i dårlig selskap da? Og hva er dårlig selskap?
Jeg kom til å tenke på det å skynde seg sakte når jeg hørte Anders Jektvik, en av deltagerne på Norske talenter i kveld. Han hadde en utrolig fin tekst, og en stemme som var myk og samtidig litt sår, den var som fløyel som svøpte meg inn i disse tankene om.... ja akkurat tiden og det å bare være.
Han sang om det å skynde seg sakte.
Noen haster avgårde for de er så redde for å gå glipp av det som skjer, men hva om det går så fort i svingene at man går glipp av alt som er rundt oss!?
Jeg kjenner mennesker som skynder seg, og de stresser for å rekke med det ene og det andre,  de sier sjelden nei i redsel for å gå glipp av noe, men kanskje det er slik at de som skynder seg for raskt ikke rekker å nyte, de rekker ikke å la inntrykkene synke helt inn? De går jo glipp av øyeblikket!

Så jeg tenker at ved å skru ned tempoet ett par hakk så rekker vi å la følelsen synke inn, vi rekker å kjenne på det gode og søte og vi klarer å nyte det, og vi rekker også å kjenne på det vonde og det såre. 
I det vi lar oss selv kjenne på det som er mindre godt så gir vi oss selv sjansen til å føle på smerten, sorgen, sinne eller kanskje frustrasjonen og vi kan gjøre oss ferdige med det der og da...
Kjenn på hva det gjør i kroppen, er det godt eller er det vondt. Er vi glade eller blir vi triste?
Jeg tror og mener at i hverdagen vår, så strever vi etter å henge med så godt vi kan, vi lengter etter å være flinke, være snille og gjøre andre rundt oss til lags. Selvfølgelig gjør vi alt dette også fordi vi bryr oss om hverandre, men jeg tror at hvis først en kaster inn håndkleet og forteller at nå er det nok, så kommer det flere etter. Og vi kan alle innrømme at, "jo det er slitsomt" Det er slitsomt å bare være ett menneske.

Dette var i utgangspungtet ikke ment som ett innlegg for Rosenmetoden, men jeg ser at etterhvert som jeg skriver om tiden og hva den gjør med mange av oss, så ser jeg at Rosenmetoden kan være ett godt verktøy for å lande i seg selv og ta tiden tilbake..
Det gjør godt å kjenne på følelsen av å synke inn, plukke fram minner som kropp og sjel har gjemt på det dypeste, for å ta det fram, for så å se på det og sortere. Noe legger vi i skuffen hvor det står "kjekt å ha" og andre opplevelser legges inn i "opplevd og ferdig- gå videre". 
Vi har alle en fantastisk skattekiste i vårt innerste hvor vi oppbevarer det fineste og reneste vi har i oss, der har vi lagt gleden, og vi har sorgen, side om side.

Tenk så mye vi opplever på vår vei, opplevelser og erfaringer som former oss til den vi er i dag og den vi blir i morgen. Mange følelser har det kanskje ikke vært rom for å kjenne på, nettop fordi vi har vært travle med å "ikke gå glipp av noe"
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen mester i det å skynde seg sakte, men jeg prøver. Jeg prøver litt hver dag, to skritt fram og ett tilbake.
Kanskje det handler om å finne nøkklen. Nøkkelen til frihet, friheten i hverdagen, fri fra tidens lenker som holder oss igjen! Mmm, hvem holder hvem..? Holder vi tiden eller er det tiden som holder oss...

Jeg vet bare at veien blir til mens man går....

Ønsker alle en deilig helg, hvor vi er frie til å fylle dagene med akkurat det vi trenger, her og nå...

Klem <3

Her er linken til sangen som fikk meg til å fundere litt..
Lytt og funder litt dere også! 

http://www.youtube.com/watch?v=64N-VEADPms