PMS, GPS OG UNOTER...

Mens andre sliter med brunsnegler og annet kryp i hagen, så har vi ett problem med padder i Oskleiva. Men ikke padder som hopper og kvekker og som gjemmer seg under steiner, vi har problem med mine padder!
Paddene i Oskleiva er kun mine egne, og de dukker opp nesten helt uanmeldt. Vel, jeg har begynt å forstå når det er paddetid, og noen ganger klarer jeg å hindre at paddene gjør skade, ja for dette er et uønsket fenomen i Oskleivas paradis!
Jeg snakker om PMS!
Mange av dere som kjenner meg, ser meg som blid og fornøyd,  godt humør, og stort hjerte har jeg også, men....
Ja, for det er et men her.
I det månen begynner å bli full, så skjer det en forvandling, den ellers så hyggelige og tollerante meg blir en humørsyk, mutt furtepædde!
Jeg blir snappy i komentaren, lett irritert, furten og nærtagen. En fantastisk kombinasjon som legger grunnlaget for både missforståelser og diskusjoner, og ikke minst et frodig samliv...
Men hva er det som skjer, er det hormonene som lager kaos?
Er det overskudd av østrogen som gjør at jeg blir skikkelig kjerring, eller er det testosteronet som gjør meg litt vel bøs og kranglete?
Nei, ikke vet jeg hva som skjer, men i dag startet dagen min med at paddene bare ploppa ut, en etter en, den ene mer slimete enn den andre. Og jeg angrer i det de spretter ut av munnen min i form av snappy kommentarer....eller ingen ord i det hele tatt, tause padder som blir etterfulgt av sukk og himling med øynene..... Jeg vet, veldig sjarmerende!
Og hvem er det som får det? Jo det er Jan Egil det, snille og tålmodige mannen min som drister seg til å spørre: er du sur for noe i dag eller, er den den tiden...?
Og hva svarer jeg!? "NEI" sier jeg, istedet for å legge korta på bordet og si, at jo, i dag er det en slik dag, og det er den tiden kjære, vær overbærende med meg. ( noe han uansett bruker å være )
Sukk, men som sagt, jeg har begynt å lære meg til å bite i meg en komentar eller to,  og jeg klarer å tøyle min utålodighet, så det finnes håp.
Og det er ikke like ille hver gang, heldigvis!

Og det er her GPS'en kommer inn, denne finne oppfinnelsen som kommuniserer med alle satelittene ute i verdensrommet, og som forteller oss med hjelp av koordinater hvor vi til en hver tid befinner oss.
Tenk om vi kunne hatt en PMS-GPS!
En GPS som kunne hjulpet meg til å geleide meg rundt i hverdagen, en som kunne varslet meg om når det er fare for irritasjons momenter som f.eks. ubrukelige folk i trafikken, eller å hjelpe meg å velge "riktig" kø i butikken.
Det som er greia, er at jeg som regel klarer å oppføre meg ute blandt folk, og når jeg er på jobb, heldigvis!
Kanskje jeg heller skulle blitt utstyrt med en sånn blinkende saftblander på hodet, skilt rundt halsen med "vokt dem for kvinnen" og varseltrekant 20 m i forkant? Det hadde kanskje vært enklere for omverdenen.....

Nå høres det ut som om min PMS-verden er helt forferdelig, den er jo ikke det heller, men det som er kjedelig er jo at det går ut over mine nærmeste, de som jeg aller minst vil såre.

Det er en mager trøst at jeg ikke er alene, jeg vet at det er mange der ute av mine medsøstre som plages av akkurat det samme, og at jeg faktisk ikke er av de sinteste! Nei for det er jo til og med de som har drept i en salig hormon-koktail rus, og jeg har langt igjen til noe så drastisk!
Det som er godt å vite, er at etter noen dager når hormonhelvetet har kommet i balanse igjen, så er jeg igjen den snille, yndige fruen i Oskleiva, og paddene er enten fraværende, eller så har de har blitt forvandlet til små søte, artige frosker som kvekker i en lystig tone!
Det er nesten så vi glemmer hvor muggen jeg faktisk har vært, og det er kanskje bra, så vi begynner på nytt igjen ved neste fullmåne, mohahaha!

Tracey <3

Og så kom sommer'n...

Sommerkropp 2014

Her om dagen var det 6 mnd. igjen til julaften!!

Og det sier jeg nå, før jeg har opplevd sommerferien min, men dere som kjenner meg vet at jeg starter tidlig med nedtelling til advent og jul, så ja, jeg gleder meg!

Men først er det sommerferie....sssooommmeeerrffeeerriiiieeeee. 

Bare ordet er fyllt med forventning om sol, varme, blå himmel, jordbær, verandakos, is, snu døgnet litt sånn akkurat passe, sololje, saltvann, ja jeg kunne ramset opp en masse som jeg forbinder med sommer!

Men har dere tenkt på hvor mye vi legger i disse få etterlengtede varme månedene? 

Så fort jeg har fått ut julegrana, pakket ned alle nissene, skiftet ut de fine, røde julegardinene og latt mørket senke seg i vinduene (siden jeg også setter bort adventsakene) så begynner jeg å lengte etter våren og sommeren.

Januar, februar og mars sniker seg langsomt av gårde, og i slutten av mars begynner det å skje noe, kroppen begynner og våkne. 

Det er ikke akkurat noe villdyr som våkner, heller en stivfrossen skrott med blek og tørr hud, knirkende ledd og tørt elektrisk vinterhår...men det er liv da.

Det er også på denne tiden av året at mange treningssentere merker treningsboom nr.2, de som allerede har ramlet av januarracet og nyttårsforsettet kommer igjen med friskt mot. 

Med et ønske og håp om at sommerformen skal være oppnåelig skrider de til verks. 

Både tredemøller, spinningsykler og romaskiner taes i bruk for å bekjempe og slette alle spor etter en vinter, en vinter propp full av karbohydrater, fett og andre forbudte herligheter. 

De svetter, peser, løfter tyngre enn tyngst, og ser for seg kalloriene som renner av i strie strømmer, alt for å nå "sommerformen"

Her for litt siden kunne jeg lese i Aftenposten, "Hvordan ligger det an med din SK2014"? 

Jeg anser Aftenposten som en seriøs og nøytralt politisk avis uten se & hør overskrifter, ei heller agurknytt, så når jeg så denne overskriften i nettop denne avisen stusset jeg litt. 

Jeg skønnte det ikke med en gang, SK 2014...??? Er det SAS sin nye langdistanse flyvning? Nytt virus som har hacket seg inn på nettbanken? Nyoppdaget planet i solsystemet vårt? 

Joda, det er faktisk et begrep, SK, det betyr "sommerkropp"!

Hva med vinterkropp? Vinterkropp 2013/14, det er ingen som snakker om den nei! 

Jeg kan fortelle deg det meste om VK2013 slæsj 14.... 

Det er litt for lite trening, makspuls, syreterskel, fettforbrenning, maksløft, og litt for mye rødvin, peanøtter og sjokolade, riktignok mørk sjokolade, men det så ikke ut til å gjøre noen forskjell..

Ja også kommer våren og sommeren som julaften på kjerringa, og da blir det litt sånn brannslukking. 

En bytter rødvina med litt mere tørr hvitvin, mindre sjokolade, ut med de salte peanøttene, og inn med usaltet nøtteblanding. 

Ja også litt mer bevegelse i form av sit-ups og push-ups på baderomsgulvet, det blir riktig nok ikke markerte overarmer som Fru Obama har, og sixpacken på magen...ja den er der ett eller annet sted, bare litt gjemt, men det er følelsen av å ha gjort noe som er tilfredstillende.

Litt kunstig sol gjør også underverker når forfallet er et faktum. Gyllenbrun og "myk" kropp er mye bedre enn en vinterblek og "myk" kropp. (vi snakker altså om at brun kropp er bedre enn en blekfet...)

Beklageligvis kjenner jeg meg igjen i en del av dette som jeg har skrevet over, men jeg er allikevel klar for sommer'n! 

I nyinnkjøpt bikini skal jeg ligge på svaberget som en liten sel og varme meg i sola. Jeg er både "myk" i kroppen, sixpacken er fraværende, og jeg tror jammen i meg en liten cellulitt har funnet veien til stumpen min også....

Jeg har hatt min runde i prøverommet (alle jenter vet hva jeg snakker om). Prøverommet med speil på alle kanter og lyset som avslører alt! Og jeg skal ikke gå av veien for å si at jeg følte meg litt som denne apen her, hehe!

Men jeg klager ikke, snart så bærer det av gårde på ferietur, og jeg skal kose meg, både med sola, Cava, god mat og late dager!

Jeg ønsker dere alle en knakende god og deilig sommer, både med og uten bikini og badebukse!

Klem frameg <3

Sinnekontroll

Det jeg egentlig har gått og tenkt på om dagen som jeg ville skrive om, det var det fysiske forfallet som sniker seg på etter fylte 25 år, men det er jo et pågående, dog stillegående tema, så det får jeg komme tilbake til. 
Det jeg skal mene om i dag, det er sinnekontroll, eller fravær av sinnekontroll. Ikke fravær av selve sinne, for det er der i aller høyeste grad...hrmf

Ok, de fleste av dere som kjenner meg eller kanskje bare vet hvem jeg er, har et inntrykk av at jeg er en blid og fornøyd skapning, de som kjenner meg godt, vet at det kan gå ei kule varmt, og noen ganger for egentlig uvesentlige små hverdagsting, som f.eks. innlogging på nettbanken.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er bestevenn med Bill Gates og derfor heller ikke i besittelse av nerdete datakunnskaper, helt i førsten i min datakarriere lette jeg lenge etter knappen "enter" og det å lukke vinduene....(ja de var jo allerede igjen, det er jo kaldt ute) var et begrep som jeg lærte etter hvert. 
Touch-metoden var så absolutt fraværende, så jeg hadde min egen metode "lett, finn og trykk", men jeg har sakte men sikkert lært at det pitte lille krysset oppe i høyre hjørne er "vinduet", bokstavene har sine faste plasser på tastaturet og "enter" er den største knappen (etter mellomromtasten). 
Joda, jeg får det til.

Det er når det skjer ting som jeg ikke forstår eller kan kontrollere at jeg får en slags rullegardin, jeg reagerer med barnslig, furtent sinne hvor jeg synes alt er urettferdig, jeg blir sint og nesten aggresiv, noen ganger blir ordbruken ufin og stygge fantasier tar plass i hodet mitt!
Allerede som lite barn har jeg vært sint, jeg har blitt fortalt at før jeg kunne gå så gikk det utover min panne og den nederste kjøkkenskuffen, jeg rett og slett skallet til det jeg rakk opp til. Så allerede da måtte jeg få utløp for min frustrasjon.
Husker dere før alle hadde data, DVD og surround i stua? Da leide vi "moviebox", videofilmer som vi måtte stramme båndet på og Nintendo. Jeg lånte også Nintendo....og jeg ble sint når jeg ikke fikk det til, når jeg hadde brukt opp det siste livet til Mario for n'te gang og jeg måtte starte helt på nytt..igjen. Da var da sinne kom, det bare veltet seg i magen, jeg så rett og slett rødt og var da fantasien kom.

Jeg fikk destruktive tanker om hvordan jeg kunne rive i stykker ledningen, åpne joysticken, stikke noe skarpt inn og sprette ut de røde, grønne og gule knappene eller rett og slett bare kaste dritten ut av vinduet... men jeg gjorde jo ikke det, man behersker seg! Jeg ville jo ikke gå ned til Videoverden og si at jeg har ødelagt hele spillet!

Som dere ser, er det mye frustrasjon. 
Som oftest er jeg jo blid og fornøyd, men det er når jeg ikke får til saker og ting som jeg vil, og helst med en gang det blir litt gæærnt. Tålmodigheten lenge leve!
Og det var jo dette som skjedde i dag, før frokost og med lavt blodsukker.

Jeg har fått med meg at Java ikke har mange "likes" i den siste tiden, og det er vel av den enkle grunn at vi har fått beskjed i tide og utide at "Last ned nyeste verson av Java", og selv om jeg ikke er selveste IT-nerden så har jeg en liten mistanke om at det egentlig ikke skulle være nødvendig å gjøre det hver gang en skal inn på nettbanken. ( jeg har en liten teori, kanskje en slags konspirasjonsteori, men jeg tror bankene sakte og sikkert vil tvinge oss til å bruke mobilene våre som kodebrikker, og det har jeg ingen planer om siden Telenor og Netcom ikke fungerer med nettbanken min, hah!)
Jaja, så laster jeg ned nyeste verson, men i dag vil ikke det fungere heller! Og jeg blir sint og nebbete og jeg føler at håret stritter på hodet mitt. Jeg får høyere puls, pusten min blir raskere og kortere og jeg er ganske sikker på at pupillene mine trekker seg sammen, det sympatiske nervesystemet jobber og kroppen min gjør seg klar for kamp!
Jeg er glad nå for at jeg ikke fikk åpnet chatten med en av kundeoperatørene til nettbanken......
Tankene om å bytte bank, sende klagemail, brevbombe til den det måtte gjelde og å organisere en massemønstring til "Måtte java brenne i helvete" tok plass i hodet mitt mens kjevemusklene klemte til.
Jeg kan takke min kjære mann for at stormen døde ut og kjevetrykket løsnet. Akkurat i det idéne mine begynnte å bli kreative og snedig ondskapsfulle gjør Jan Egil som hundeviskeren Cesar Millan.
Når Cesar sier sjjjj og hunden kommer ut av stress-transen sin sier Jan Egil til meg "vi tar oss litt frokost nå Tracey, også kan vi se på det etterpå" Og dermed kom jeg, dog motvillig over på andre tanker!

Blodsukkeret har kommet seg opp på stabilt nivå, og søndagsfreden har senket seg i Oskleven, ingen ting her kan minne om at en liten tornado har rast forbi, hamringen på tastaturet har nådd en rolig og behersket rytme, fyr i peisen, oppvaskmaskinene surkler fornøyd og vi er igjen i stressfri sone! :-)

Ja så hva er det da som gjør det så vondt? Nei ikke vet jeg, men jeg har i allefall ikke tenkt å betale noe på nettbanken i dag!

Jeg er igjen blid og fornøyd over at jeg har fått mulighetern til å dele noen tanker med dere.
Som en siste lille gest vil jeg også dele denne her med dere!

Klem Tracey <3

Rette ræva som fes.....

Haha, jeg tenker jeg fikk vekket dere opp nå ja!
Det er enkelte ord som på en måte synes litt mer enn andre, og ræv er vel en av dem, med mindre vi snakker om rødrev med nordlandsdialekt....

I den siste tiden har jeg grublet litt mer enn vanlig, og jeg ser meg selv gå rundt og rundt slik som Skrue Mc Duck gjør så det blir spor i gulvteppet.
Jeg tror jeg er flink til å oppmuntre andre rundt meg til å ta vare på seg selv, lytte til hjertet eller kanskje ens egen fornuft, og ikke til hva alle andre har å si. For det er mange meninger der ute, og vi lar oss påvirke om vi vil eller ikke.
På noen av yogatimene jeg har på Spenst, under avspeningen vi har de siste minuttene av treningen, så sier jeg at hver og en skal kjenne på at en selv er bra nok, og at pusten skal få ta plass i hele kroppen. Og jeg håper at når jeg minner hver enkelt på det å væt er bra nok, så synker det inn, litt etter litt.
Men hva med meg selv...? 
Og det er her den ræva kommer inn, jeg tipser og råder andre til å ta vare på seg selv, være bra nok, puste osv. 
Men hva gjør jeg selv da!? 
Jeg lar meg vippe av pinnen, jeg klarer ikke å være her og nå. Og synes jeg selv at jeg er bra nok, nei det gjør jeg ikke!
Hvordan kan jeg da si at andre skal kjenne på det da? 
Jo, for jeg har begynnt å si det til meg selv! Akkurat på samme måte som jeg sier at jeg ikke er mørkeredd når jeg er hjemme alene, så sier jeg til meg selv at jeg er bra nok, akkurat som jeg er - her og nå! :-) 
Jeg har allerede gjort det i dag, sett meg i speilet og sagt det....Jeg er bra nok!

Hmmm, kanskje denne lille tiraden kommer av at jeg kjenner på akkurat denne dagen..?
Ok, dette blir ett lite sidespor dere, men...
Jeg er ikke mor, og mammaen min er ikke her lenger sammen med meg. Er det på grunn av dette jeg kjenner litt mer på det? Eller har det blitt mer og mer press på morsdag, valentines day og  farsdag, nesten til det lett irriterende?
Butikkene bugner over av buketter, undertøy, parfyme og en masse andre tilbud til mor....
Jeg kjøper mine egne blomster hver fredag så det er ikke det, men jeg ser på facebook at vi har begynnt å gratulere ikke bare vår egen mor, men alle andre mødre der ute! 
Snart er det Valentines day og butikkene blir fyllt opp av kort, bamser, blomster og alt mulig annet, og etter det er det far sin tur. Pysjamasbukser, slips, underbukser og sokker, eller kanskje noe "handy" fra Biltema! 
Hmm..etterhvert som jeg skriver her så blir jeg klar over at dette kan oppfattes som en aldri så liten bombe. En fastelavensbombe! Ja for midt oppe i alt dette morsdag-styret er det jo fastelaven!!

Siden jeg selv har kuttet ut det meste av hvetemel i kosten min blir det dårlig med fastelavensboller, men en liten kremklatt med bær på kan jeg vel alltids unne meg, enda jeg hverken har bursdag eller er mor, men rett og slett bare fordi jeg er meg.....og jeg er bra nok!!!
God søndag til dere alle sammen der ute!

Klem <3

365....

Har ikke blogget siden i fjor, og når jeg sier i fjor så høres det brått litt ut som lenge siden. Men vi er jo ikke halvveis i januar enda en gang!
Nytt år, blanke ark, nye muligheter....
Jeg må innrømme at jeg blir en smule sentimental... eller ikke sentimental heller, for da ser jeg for meg litt sånn trist og sippete, og det er ikke det jeg er. Men for meg er overgangen til det nye året til litt ettertanke..
365....
365 kr. er ikke mye, 365 netter eller 365 dager er litt mere, (jeg leste ett sted at Egypt hadde 350 SOLDAGER i året), og  det er mye, vi husker vel alle sommeren som var?
365 nye og ubrukte dager!

Som jeg sa, når ett nytt år står for tur så blir jeg litt tankefull, jeg liker å gjøre opp litt status på en måte Samtidig så er jeg spent på hva det nye året vil bringe.
Hvilke opplevelser, erfaringer og nye mennesker kommer jeg til å møte? Vil noen av de nye menneskene bli venner, vil de komme min vei for at vi skal lære noe av hverandre?

Noen ganger så er det som om tiden flyr, og andre ganger er det som om tiden enten har stoppet opp eller at den går utrolig sakte. 
Hvis man gleder seg til noe, ja da sniker tiden seg sakte avgårde, og hvis man gruer for noe, ja da plutselig så er tiden inne!!!
Rart det der...

Når man har mistet noen blir tiden brått litt mer uklar. Det føles ut som om det ikke er lenge siden, men så har tiden gått så utrolig fort allikevel...men det kan jeg si noe om en annen gang...

Året som gikk var begivenhetsrikt for meg, jeg tok lappen, jeg ble ferdig rosenterapeut og jeg trives godt med å jobbe alene. Jeg har gjort valg og tatt avgjørelser som jeg trives veldig godt med.
Derfor så gleder jeg meg til å ta fatt på 2013, hva vil komme, hvem vil jeg treffe, hvor skal jeg?
Jeg har allerede satt ut noen planer, jeg skal på konsert og jeg skal på ferie. :-)
Jeg skal ikke på noe kurs eller skole på en stund...tror jeg. Nei det er mye jeg vil, men jeg øver meg på å være litt her og nå som jeg har skrevet om tidligere.

Jeg ønsker dere alle ett nytt, spennende og begivenhetsrikt år med alt godt en kan ønske seg!

Klem <3

Bobler og sånn...

Bobler i kullsyre, bobler i bobleplast (som er irriterende artig å kneppe på) Bobler i Stratos, såpebobler, blåe spartabobler, eller bobler i magen.
Jeg liker både bobler i Stratos og jeg liker såpebobler, men aller best er boblene jeg kjenner i magen når jeg tenker på at det er under 2 mnd. igjen til jul!
De siste årene har jeg blitt mer og mer "julete".
Jeg tror kanskje det har litt med at mens jeg var yngre så var jul liksom bare jul, og ferdig med det. Vi feiret jul, og vi kosa oss masse, men på vei til julaften var det også mye annet også..

Nå som jeg er voksen og jeg er så heldig at jeg har min egen lille famile kan jeg på en måte skape min egen jul, og jeg holder fremdels på å skape min jul med våre tradisjoner, og jeg elsker det!!
Hvis jeg får lov til å fortelle om hvor mye jeg gleder meg til jul og hva jeg gleder meg til, ja da kjenner jeg at det bobler i magen, og jeg får faktisk litt puls, det er helt sant! :)

Jeg gleder meg til 1. advent, da er det fram med adventstaker, røde julegardiner, ikke bare på kjøkkenet, vi har da røde gardiner i stua også! :)

Nisser og spetakkel skal fram, ikke alle nissene på en gang, for jeg liker å porsjonere de litt, da varer det lenger. Og i år skal grana inn og ferdigpyntes før lillejulaften!
Før så hadde jeg "stilig" juletre med rødt og gull. Nå er det ekte donald-tre. Vi lesser på det vi har, alt fra kuler til glitter, bjeller og "englehår". Og selvfølgelig pynten som Christopher laget når han var liten, riktignok ingen dorull-nisser, men vi har korknisser med bomullskjegg på "halv tolv" og noen andre nissevarianter. :)

I år skal jeg lage julematen. Vi har vært veldig heldige og fått ferdig mat hos beste-svigerforeldrene mine, men nå har ikke svigermor stort kjøkken lenger, svigers har flytta til byen og fått seg en leilighet og siden vi har stort kjøkken og oppvaskmaskin så blir det julaften i oskleiva. Og det føles veldig godt å få lov til å gi litt tilbake. 
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt stressa, jeg skal jo lage masse mat og alt skal være ferdig på en gang, men jeg tror nok det blir bra, jeg fikser dette! 

Eller så har jeg lært at julen for meg er adventstiden, også er det grand finale på julaften! Ett år var vi på ferie i Thailand og vi kom hjem på selveste julaften. Jeg hadde gjort alt klart med nisser, staker, røde gardiner og vi kom hjem til ribbe, riskrem og rød saus, men julestemningen var ikke der!!
Da lærte jeg at julen starter 1. advent og jeg skulle ønske at den varte helt til påske, for hvert år blir det ett stort magaplask i januar, skikkelig nedtur. Når lysestakene ryddes bort og det blir mørkt i vinduet, de fine røde gardinene byttes ut med de vanlige og treet er kastet ut, ja da er det stusselig!

Men la oss ikke ta sorgene på forskudd, jula har jo ikke startet enda, nå skal vi bare glede oss!

God helg til dere alle sammen.

Klem <3

Skynde seg sakte

Ja, det er noe med tiden som fasinerer meg.... Kan man si at tiden er tidløs???
Noen ganger går tiden så alt for fort, og andre ganger sniker den seg så forsiktig fram, så sakte så sakte..
Tiden går noen ganger veldig fort hvis det er noe som en gruer seg til og som en helst vil utsette , også går det sakte når man ser fram til noe som en gleder seg til.
Tiden går fort i godt selskap sier vi, hvor fort går tiden i dårlig selskap da? Og hva er dårlig selskap?
Jeg kom til å tenke på det å skynde seg sakte når jeg hørte Anders Jektvik, en av deltagerne på Norske talenter i kveld. Han hadde en utrolig fin tekst, og en stemme som var myk og samtidig litt sår, den var som fløyel som svøpte meg inn i disse tankene om.... ja akkurat tiden og det å bare være.
Han sang om det å skynde seg sakte.
Noen haster avgårde for de er så redde for å gå glipp av det som skjer, men hva om det går så fort i svingene at man går glipp av alt som er rundt oss!?
Jeg kjenner mennesker som skynder seg, og de stresser for å rekke med det ene og det andre,  de sier sjelden nei i redsel for å gå glipp av noe, men kanskje det er slik at de som skynder seg for raskt ikke rekker å nyte, de rekker ikke å la inntrykkene synke helt inn? De går jo glipp av øyeblikket!

Så jeg tenker at ved å skru ned tempoet ett par hakk så rekker vi å la følelsen synke inn, vi rekker å kjenne på det gode og søte og vi klarer å nyte det, og vi rekker også å kjenne på det vonde og det såre. 
I det vi lar oss selv kjenne på det som er mindre godt så gir vi oss selv sjansen til å føle på smerten, sorgen, sinne eller kanskje frustrasjonen og vi kan gjøre oss ferdige med det der og da...
Kjenn på hva det gjør i kroppen, er det godt eller er det vondt. Er vi glade eller blir vi triste?
Jeg tror og mener at i hverdagen vår, så strever vi etter å henge med så godt vi kan, vi lengter etter å være flinke, være snille og gjøre andre rundt oss til lags. Selvfølgelig gjør vi alt dette også fordi vi bryr oss om hverandre, men jeg tror at hvis først en kaster inn håndkleet og forteller at nå er det nok, så kommer det flere etter. Og vi kan alle innrømme at, "jo det er slitsomt" Det er slitsomt å bare være ett menneske.

Dette var i utgangspungtet ikke ment som ett innlegg for Rosenmetoden, men jeg ser at etterhvert som jeg skriver om tiden og hva den gjør med mange av oss, så ser jeg at Rosenmetoden kan være ett godt verktøy for å lande i seg selv og ta tiden tilbake..
Det gjør godt å kjenne på følelsen av å synke inn, plukke fram minner som kropp og sjel har gjemt på det dypeste, for å ta det fram, for så å se på det og sortere. Noe legger vi i skuffen hvor det står "kjekt å ha" og andre opplevelser legges inn i "opplevd og ferdig- gå videre". 
Vi har alle en fantastisk skattekiste i vårt innerste hvor vi oppbevarer det fineste og reneste vi har i oss, der har vi lagt gleden, og vi har sorgen, side om side.

Tenk så mye vi opplever på vår vei, opplevelser og erfaringer som former oss til den vi er i dag og den vi blir i morgen. Mange følelser har det kanskje ikke vært rom for å kjenne på, nettop fordi vi har vært travle med å "ikke gå glipp av noe"
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen mester i det å skynde seg sakte, men jeg prøver. Jeg prøver litt hver dag, to skritt fram og ett tilbake.
Kanskje det handler om å finne nøkklen. Nøkkelen til frihet, friheten i hverdagen, fri fra tidens lenker som holder oss igjen! Mmm, hvem holder hvem..? Holder vi tiden eller er det tiden som holder oss...

Jeg vet bare at veien blir til mens man går....

Ønsker alle en deilig helg, hvor vi er frie til å fylle dagene med akkurat det vi trenger, her og nå...

Klem <3

Her er linken til sangen som fikk meg til å fundere litt..
Lytt og funder litt dere også! 

http://www.youtube.com/watch?v=64N-VEADPms