Mens andre sliter med brunsnegler og annet kryp i hagen, så har vi ett problem med padder i Oskleiva. Men ikke padder som hopper og kvekker og som gjemmer seg under steiner, vi har problem med mine padder!
Paddene i Oskleiva er kun mine egne, og de dukker opp nesten helt uanmeldt. Vel, jeg har begynt å forstå når det er paddetid, og noen ganger klarer jeg å hindre at paddene gjør skade, ja for dette er et uønsket fenomen i Oskleivas paradis!
Jeg snakker om PMS!
Mange av dere som kjenner meg, ser meg som blid og fornøyd, godt humør, og stort hjerte har jeg også, men....
Ja, for det er et men her.
I det månen begynner å bli full, så skjer det en forvandling, den ellers så hyggelige og tollerante meg blir en humørsyk, mutt furtepædde!
Jeg blir snappy i komentaren, lett irritert, furten og nærtagen. En fantastisk kombinasjon som legger grunnlaget for både missforståelser og diskusjoner, og ikke minst et frodig samliv...
Men hva er det som skjer, er det hormonene som lager kaos?
Er det overskudd av østrogen som gjør at jeg blir skikkelig kjerring, eller er det testosteronet som gjør meg litt vel bøs og kranglete?
Nei, ikke vet jeg hva som skjer, men i dag startet dagen min med at paddene bare ploppa ut, en etter en, den ene mer slimete enn den andre. Og jeg angrer i det de spretter ut av munnen min i form av snappy kommentarer....eller ingen ord i det hele tatt, tause padder som blir etterfulgt av sukk og himling med øynene..... Jeg vet, veldig sjarmerende!
Og hvem er det som får det? Jo det er Jan Egil det, snille og tålmodige mannen min som drister seg til å spørre: er du sur for noe i dag eller, er den den tiden...?
Og hva svarer jeg!? "NEI" sier jeg, istedet for å legge korta på bordet og si, at jo, i dag er det en slik dag, og det er den tiden kjære, vær overbærende med meg. ( noe han uansett bruker å være )
Sukk, men som sagt, jeg har begynt å lære meg til å bite i meg en komentar eller to, og jeg klarer å tøyle min utålodighet, så det finnes håp.
Og det er ikke like ille hver gang, heldigvis!
Og det er her GPS'en kommer inn, denne finne oppfinnelsen som kommuniserer med alle satelittene ute i verdensrommet, og som forteller oss med hjelp av koordinater hvor vi til en hver tid befinner oss.
Tenk om vi kunne hatt en PMS-GPS!
En GPS som kunne hjulpet meg til å geleide meg rundt i hverdagen, en som kunne varslet meg om når det er fare for irritasjons momenter som f.eks. ubrukelige folk i trafikken, eller å hjelpe meg å velge "riktig" kø i butikken.
Det som er greia, er at jeg som regel klarer å oppføre meg ute blandt folk, og når jeg er på jobb, heldigvis!
Kanskje jeg heller skulle blitt utstyrt med en sånn blinkende saftblander på hodet, skilt rundt halsen med "vokt dem for kvinnen" og varseltrekant 20 m i forkant? Det hadde kanskje vært enklere for omverdenen.....
Nå høres det ut som om min PMS-verden er helt forferdelig, den er jo ikke det heller, men det som er kjedelig er jo at det går ut over mine nærmeste, de som jeg aller minst vil såre.
Det er en mager trøst at jeg ikke er alene, jeg vet at det er mange der ute av mine medsøstre som plages av akkurat det samme, og at jeg faktisk ikke er av de sinteste! Nei for det er jo til og med de som har drept i en salig hormon-koktail rus, og jeg har langt igjen til noe så drastisk!
Det som er godt å vite, er at etter noen dager når hormonhelvetet har kommet i balanse igjen, så er jeg igjen den snille, yndige fruen i Oskleiva, og paddene er enten fraværende, eller så har de har blitt forvandlet til små søte, artige frosker som kvekker i en lystig tone!
Det er nesten så vi glemmer hvor muggen jeg faktisk har vært, og det er kanskje bra, så vi begynner på nytt igjen ved neste fullmåne, mohahaha!
Tracey <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar