Ja, da er det gjort, jeg har kjørt i 100 km./t på E6!!! Og det var morro, men også spennende, ja for det går jo fort da! 100 liksom......
Og Kollbjørn, han er min "dagens helt" i dag, hvorfor? Jo han er modig, nesten med livet som innsats tar han ansvaret med å ferdes på veien, store og små veier, rundkjøringer, lyskryss og vanlige kryss sammen med meg.
Men så skal det sies at han er rolig, sindig og tålmodig og han tegner og forklarer om plassering inn mot kryss, bremse ned, se til høyre, blinke for å si i fra om hvor jeg skal til de andre bilistene på veien. Og jeg tror ikke han har vært så streng mot meg, da har det i allefall vært godt kamuflert for jeg har ikke merka noe til det, eneste en gang hvor han tok opp det om å snakke mindre for å øke konsentrasjonen.....jeg tok jo den rimelig fort da!
Vi har ikke bare kjørt fort i dag, men vi har faktisk bremsa fort også, det må jo til innimellom. :)
Det er rart det der med å lære seg nye ting, og når jeg har fortalt om kjøringa mi og at jeg faktisk brukte noen timer på gass og clutch, for å ikke snakke om bare det å holde liv i motoren i en hel kjøretime, uten å kverke dri....motoren, så er det noen som innrømmer at, jo den clutchen ja....
Nå har jeg mere kontroll, jeg girer lettere og denne clutchen kommer seg den også!
Men når jeg får flere nye ting å holde styr på sammen med litt "nygammle" ting, ja da blir det mye! Da gjør jeg feil, jeg koker litt i hue og det ryker ut av øra... Jeg vil jo så gjerne være flink med en gang, tålmodigheten lenge leve, hurra!
Nå som jeg kjenner at jeg begynner å få ting litt på stell, jeg har jo trossalt vært på E6 i 100 km.t så er jeg mere motivert for å lese teori, og jeg merker at jeg vil lære og også kjenne meg trygg på min plass i trafikkbildet, og det er jeg redd for kommer med "Veien til førerkortet" Boka er ingen bestseller med listeplassering så det er vel bare å brette opp armene, få fingeren ut... få rompa i gir osv....
Jeg tror at jeg kan skimte førerkortet mitt langt i det fjerne i en eller annen soloppgang og i mellomtiden føler jeg på en veldig god glede over å være i ferd med å bestige en stor terskel i livet mitt, jeg holder på å lære meg å kjøre bil! Og for meg er det stort, det er god karamell som jeg nyter, kjenne på at jeg utfordrer meg selv og i takt med hva jeg lærer meg å mestre så vokser også selvtilliten min! Det å kjøre bil er noe jeg på en måte har forbundet med å være voksen, jeg er voksen med mine 41 år, jeg vet jo det, men det har vært noe som jeg har vært redd for å ikke få til, derfor har jeg unngått utfordringen.
Her ble det litt dyp kvittring om tanker og følelser, men jeg synes det er fint å dele det med dere, og kanskje jeg kan motivere noen andre til å lære seg å kjøre bil en stund etter fyllte 18 år. Jeg kan takke Mona som jeg traff på Lars Winnerbäck konsert for at hun fortalte om sine opplevelser og at hun fortalte meg om Kollbjørn. "Han må du kjøre med, han er så god!" sa Mona. :) Og det er han, tålmodig og rolig! jeg gleder meg til torsdag og til alle de andre timene framover. Nå kommmer vi til å ha dobbel og tripple timer!!! Juhuuuu :))
I mellomtiden ønsker jeg dere alle en fin-fin uke!
Klem <3
I love Kollbjørn som tar deg med på turer rundt i Østfold. Gleder meg til du skal ta meg med på tur!
SvarSlett